Galleri

Kaja på brua

Søndag kveld var naturen stille. Ikke et vindpust. Ingen heseblesende skiløpere som la igjen en eim av svette og AXE. Ingen jubelskrik fra unger, ingen snøballer som fløy i lufta. Ingen hunder som tok tunnel mellom bena våre. Bare oss, og vi gikk stille på vakre opptråkkede stier for ikke å vekke trærne og dyrene som sov.

Vi la veien om Kajabru, og mens vi gikk spant vi denne historien om hvem Kaja var og hvorfor stedet kalles Kajabru:

Kan du tenke deg en vakrere vinter?

Det var krigstid, og det var knapt om alt. Tyskerne med sitt skarpe tonefall og sine bestemte miner kunne sees støtt og stadig på vei til Østmarksetra. Kaja fikk vondt i magen når hun så dem, og om natten drømte hun at de banket på til familiens lille hus i skogkanten og tok brødrene hennes, for hun visste at de drev med ting om natten som hun ikke skulle vite om.

Hun var tryggest i skogen, trygg der hun kjente hvert eneste tre og hadde gått hver eneste sti. Skogen var hennes forråd, hun kom hjem med urter og bær og sopp og alt skogen kunne gi. En dag hadde hun kommet hjem med sot på føttene, det var sommer, hun gikk barbeint, for hvem hadde vel råd til sko. Da hadde faren hennes fått en rynke i panna, og bedt henne ta ham med til stedet hvor hun hadde tråkket i soten. Og det bar over Bukkeberget og til den myke glenna ved bekken. Hun sa ikke at dette var hennes favorittsted, hennes hvilested, for her vokste hvitveisen tykt som et teppe om våren, her fant hun blåbær og tyttebær og rognebær. Hun sa ingenting til faren, hun bare så på at han rotet rundt i bakken med en kjepp og mumlet for seg selv. Han gikk bort til bekken og så tankefullt på det sprudlende vannet.

«Løp og hent brødrene dine, Kaja,» sa han. «Vi skal nok få det til.»

Noen ganger skremte vi nesten oss selv.

Da Kaja og de to storebrødrene kom, hadde faren allerede begynt hogsten. Nye, ferske, ranke trær hadde han hogd, og det skar Kaja i hjertet. Men hun sa fremdeles ingenting, bare satte i gang da faren ba henne om å jevne ut bakken. En raus tømmerstokk ble midtpunktet. En annen stokk ble lagt langs bakken.

«Vi bygger ei kullmile,» sa faren. Kaja kunne høre på stemmen hans at han var fornøyd. «Det har vært ei kullmile her før, for lenge sia. Dem trenger kull i byen og alle steder nå, hvis vi kan selge trekull kan vi spe på inntekta litt, og varme vårt eget hus også. Så Kaja, dette blir din jobb. Du liker deg jo her ute uansett.»

Kaja ble en mester i å dekke veden med granbar, og så spa en fot med jord over det hele. Hun var sterk, og det var ikke noe problem å trekke ut den vannrette tømmerstokken og tenne på mila med en fakkel hun hadde laget av never. Brødrene hennes hadde bygget ei lita hytte ikke langt fra kullmila, og her hvilte hun når hun kunne. Bålet i mila måtte brenne jevnt og langsomt, og hun måtte stake hull i jorda hvis ilden trengte mer luft, eller tette igjen hvis det brant for mye. Hun likte ensomheten i skogen. Hun likte å se elgen lunte forbi. Hun likte reven og ekornene, hun likte blomstene og bærene. Men hun likte ikke denne jobben. Hun forsto at den var viktig for familien og for landet, og hun var stolt over å kunne hjelpe, men hun likte ikke å høre brødrenes økser mot sart ved. Hun likte ikke at hennes yndlingsplass fikk færre og færre trær. Og en dag gikk hun igjennom mila.

Vi synes vi kan se spor etter kullmila gjennom snøen.

Det var bare et øyeblikks uoppmerksomhet. Hun visste at det kunne skje, men hun hadde ikke trodd det skulle skje henne, hun var jo så lett til beins. Det var ikke første gang hun måtte gå oppå mila for å regulere den. Kaja satt bom fast.

«Nå dør jeg,» tenkte hun. «Fillern at jeg skal dø i ei forbasket kullmile.» Men før hun rakk å tenke noe mer, kjente hun at noen røsket i henne, dro henne bort og kastet henne i bekken. Hun fikk vann i nesa og kunne ikke puste. Hun vred seg for å unnslippe to sterke armer. Brått fikk hun hodet over vann.

«Pust,» hørte hun en stemme si før hun ble dyttet under igjen, og det smalt.

Kajas høyre ben hadde nesten ikke hud igjen under kneet. Men hun levde. Gjennom tårer og vanndråper så hun en mann kledd i grønt. Håret var kort og lyst som morgenen.
«Bli sittende i bekken,» sa han. «Jeg henter hjelp. Jeg kommer tilbake.»

Kajas hytte mellom trærne (det er bare en stein).

Det var faren og brødrene som kom. De var allerede på vei, de hadde hørt smellet. De bar Kaja ut av skogen og inn på sykehuset. Hun kom haltende ut i skogen igjen neste vår, det var blitt 1943, og hun gjenopptok arbeidet med kullmila. Den skulle ikke ta knekken på henne. Dessuten hadde han sagt at han skulle komme tilbake, han med de grønne klærne og det lyse håret. Hun lengtet etter å se ansiktet hans, etter å takke ham. Hun dagdrømte mange ganger om hvordan det skulle være da han kom for å se til henne, om hva hun skulle si og hvordan hun skulle oppføre seg. Men da han faktisk kom, da han sto der i skogkanten under favorittgrana hennes som hun hadde nedlagt veto mot å felle, da bare gråt hun. Tårene rant og hun fikk ikke ut et ord, verken hei eller takk eller noenting. Han tok henne i armene sine og hvisket at det var godt å se henne. Hun tørket tårene og så ham klart. Han hadde binders på brystlomma.

«Vi står sammen,» sa hun.
«Det gjør vi,» smilte han. «Kan du ta vare på noe for meg? Det kommer en annen for å hente det i kveld.»

Slik ble Kajas kullmile et hvilested, en mellomstasjon for beskjeder. Hun hentet nål og tråd hjemmefra og lappet sokker og bukser med hull på knærne. Hun hadde alltid en brødbit ekstra, kanskje litt ost, alltid litt bær og sopp de fikk med seg om høsten. Og han, han så hun også i ny og ne, og en høstkveld spurte hun hva han het. «Du kan kalle meg Jørgen,» sa han.

Noen ganger fikk hun en lapp fra Jørgen fra en av de andre budbringerne. Hun leste den, memorerte den, og kastet den på bålet. Når kvelden senket seg hvisket hun hans ord ut i nattemørket.

Kajas fotspor ledet oss rett til brua.

1944 kom og det lakket mot høst da Kaja bråvåknet en natt. Noe brast i henne. En uendelig sorg. Kroppen ble tung og hun kunne nesten ikke røre seg, ikke puste. Hun kunne ikke forklare det med en gang, men så forsto hun. Jørgen. Jørgen hadde blitt tatt. Jørgen var død. Hun samlet alle sine krefter og vaklet ut av den lille hytta. Hun gikk til bekken der hun hadde hørt stemmen hans første gang. Og der sto hun ennå da femti tyske soldater kom igjennom skogen. De marsjerte på rekke og tittet opp i trær og under steiner. Razzia. Kaja hadde heldigvis ingen beskjeder i hytta si nå, bare noen klær og litt ekstra brød.

«Hvorfor står du her?» sa en skarp stemme.
«Jeg… jeg kommer ikke over bekken,» sa Kaja. «Vannføringen er så høy.»

Noen ordre på tysk smalt mellom trærne. Fem tyske soldater brøt rekken. De hentet øksen og på en halvtime hadde de bygget en liten bru.
«Nå kommer du over både i vårløsning og høstflom. Fortsatt god dag, frøken,» sa tyskeren med den skarpe stemmen.

Det sies at Kajas mørke hår ble hvitt den natten. Det sies også at Kajas spor fremdeles kan bli sett når det er snø. Og er du heldig ser du henne der, på brua, med det hvite håret i fortvilte floker og tårer nedover kinnene.

Katja på Kajabrua.

Stor-razziaen i Østmarka foretok tyskerne i september 1944. Soldatene startet på Ski jernbanestasjon og gikk inn i Sørmarka og Østmarka og endte på Oppsal. En annen gruppe trålte Østmarka fra Losby til Fjell. To Milorgkarer ble skutt og drept da de ble overrumplet i ei hytte ved Bjønnebete. Vi later som at en av disse var Jørgen.

Kullmilebrenning skjedde mange steder i Oslomarka fra 1600-tallet og fremover. Kullmilebrenning var farlig. Kulloseksplosjoner kunne oppstå hvis det kom for mye oksygen inn i mila. Kullosforgiftning var heller ikke ukjent. Og hadde man ikke kontroll på mila, kunne det hele ende opp i et eneste stort bål, og antenne skogen rundt. Det ble tatt opp igjen under krigen, da behovet for trekull til blant annet bildrift og industri ble stort, og innførselen hadde stoppet. Det finnes ikke bevis for at kullmila ved Kajabru var aktiv på denne tiden.

Vi tok lysløypa hjem.

2 thoughts on “Kaja på brua

  1. Dere er bare så bra historiefortellere. Oppdiktet eller sant, veldig artig å lese. Hodene deres må jo være spekket av god fantasi. Men hvo er Kajabru?

    1. Hehe, vi synes det er moro å fortelle historier, og det er veldig hyggelig at de blir satt pris på! Kajabru er rett ved Bukkeberget (på odden ved Sørli), i stikrysset hvor den rødmerka stien krysser den blåmerka. Navnet står på kartet. Bekken heter Kajabrubekken, og dalen heter Kajabrudalen. Det står også litt om stedet i «Østmarka fra A til Å» under Kajabru. 🙂

Legg igjen en kommentar til SostrenePihlDetErOssDet Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.